+47 414 26 256 veslemoy@bycause.no
Julekvelden og kjerringa

Julekvelden og kjerringa

Vi har akkurat lagt bak oss den tiden på året som i størst grad får meg til å tenke at tid er et relativt begrep. En uke går da virkelig ikke så fort i midten av januar som det den gjør rett før jul? Tiden gikk faktisk så fort i desember at dette innlegget som var ment som en liten inspirasjon i julestria pent måtte vente og heller ta rollen som et januarinnlegg i etterpåklokskapens tegn.

Etterpåklokskap er temmelig meningsløst om man ikke bruker det til å lære noe og kanskje reflektere litt over hva som kunne vært gjort annerledes. Og det som følger er derfor en liten refleksjon over «julekvelden» og en litt lengre refleksjon rundt «kjerringa» og hvor utrolig viktig hun er.

Om julekvelden

Det som så ofte skjer før jul er at det kommer en dag der vinduet for «å være tidlig ute med juleforberedelsene» har passert, og rett som det er sitter du i grøfta kalt «nå er du altfor sent ute med det aller meste». Det skjedde med meg, og jeg tror muligens jeg ikke er helt alene.

Den store faren når man passerer den dagen da man er for sen for å være tidlig ute, er at den lange listen med gode intensjoner går opp i røyk sammen med de svidde pepperkakene.
Og – du verden – jeg hadde mange gode intensjoner! Bærekraftige, økonomiske og plastfrie intensjoner som skulle plassere meg som et eksempel til etterfølgelse, og som jeg kunne skrive en bloggpost om til inspirasjon og glede.

Mye gikk bra, noe gikk ikke så bra, og noe ble det ikke tid til i det hele tatt. En liten del av listen ser slik ut:

  • Jeg skulle sende bærekraftige, digitale julekort som skulle være minst like hyggelige å få som de som kommer i postkassa. De kommer neste år.
  • Jeg skulle pakke inn alle gaver i julepapir som kunne resirkuleres. Check! Det ble mye gråpapir under treet, og jeg gleder meg til det kommer flere alternativer (også i utkantstroka bortafor) som kanskje utstråler litt mer fest og moro….
  • Jeg skulle beregne helt riktig mengde mat for å unngå matsvinn. Nesten check. Beregning er noe herk, men svært kreative restemiddager i romjula pluss nok plass i fryseren (og en gjeng glade skjærer) reddet nesten hver eneste smule.
  • Jeg skulle kjøpe økologisk og «lykkelig» julemat. Nesten check. Når tiden er knapp, er det fort gjort å droppe turen til nisjebutikken 40 minutter unna og gå for det første man ser på nærmeste Kiwi. 
  • Jeg skulle ikke kjøpe meningsløse og miljøfiendtlige julegaver. Check. Ok, Lego er fortsatt laget av plast, men den kan vare i generasjoner og lærer opp kommende ingeniørspirer til å løse verdens problemer. Mottakerne av Gyppyfriend får selv svare på hvor høyt de hoppet av glede, men min miljøsamvittighet er gullende ren.

Når jeg ser på listen min, ser jeg at alt som skar seg skyldtes mangel på tid. Dette blir enklere den dagen jeg lærer at desember går fortere enn andre måneder. Det vil også hjelpe når forbrukermakten har tvunget fram mer tilgjengelige alternativer, nisjebutikken har fått en filial i sentrum og ikke lenger trenger kalle seg en nisjebutikk.

Om kjerringa

Og det er akkurat her det passer å gå over til neste del av refleksjonen, nemlig kjerringa. Og det som er veldig nært knyttet til julekvelden og kjerringa, nemlig kvinner og forbrukermakt. Og det er her det nesten blir litt gøy for oss damer. Og det synes jeg vi fortjener som en liten bonus etter å ha jobbet dobbelt i hele desember.

Norge er på verdenstoppen i likestilling (virkelig helt der oppe i toppen i følge The Global Gender Gap Index). Likevel tør jeg å påstå at uttrykket «som julekvelden på kjerringa» ikke behøver å oppdateres med det første, rett og slett fordi kvinnen (kjerringa) stort sett innehar lederrollen i Prosjekt Julekveld. Vi skriver lister, handler julegaver, baker til avslutninger, arrangerer treff, inviterer, pynter, sjekker penklær, tenker på julegaver til barnas lærere, kommuniserer med julenissen, fikser julekalendere, baker mer, pakker inn presanger, organiserer og delegerer. Prosjektledelse på høyt nivå, med andre ord.
Jeg tror jeg tør å påstå at mange kvinner innehar denne prosjektlederrollen gjennom resten av året også. Men i desember blir den ekstra intens, litt svett, hyggelig, men ikke direkte blodtrykkssenkende. Og jada, jeg vet det finnes unntak, men de legger jeg ikke vekt på her siden de er – nettopp unntak.

Kvinner står for mellom 70 og 80 prosent av kjøpsavgjørelsene i hjemmet, litt avhengig av hvor du er og hvem du spør, og det gir oss en enorm forbrukermakt. Dette gjør oss også til en enormt viktig brikke på veien mot mer bærekraftig forbruk, både i jula og gjennom resten av året. Mat og drikke, klær, hus og husholdning er de faktorene som gir oss forbrukere størst klimaavtrykk per krone, og da er det lett å trekke konklusjonen om at kvinner har mye å si for hvordan forbrukere kan bidra til å oppnå bærekraftsmålene.

Å nå bærekraftsmålene er tidenes største dugnad. Myndigheter, næringsliv og sivilsamfunn må på banen alle som en, også mannen og kvinnen i gata. Som enkeltperson kan de fleste av oss føle oss små og som en bitteliten dråpe i havet, men når vi ser på oss selv som forbrukere og deler av en befolkning som kan kreve endring og påvirke både myndigheter og næringsliv, så kan vi flytte fjell.

Og her damer – har vi svært mye vi skulle ha sagt. Mye kan sies om at det er som det er, men la oss i alle fall bruke det til noe nyttig og gøy.

Mat

Hvis matsvinn var et land ville det vært det tredje største utslippslandet for klimagasser. Jeg tror mange har fått øynene opp for dette den siste tiden og forstått at det å kaste mat er feil på veldig mange flere plan enn det rent etiske. Mindre kjøttkonsum ligger på fjerdeplass av de mest effektive strategiene for å få ned andelen klimagasser. Bare litt mindre biff per hode, kan utgjøre en stor forskjell.
Jeg hører protestene runge i det fjerne, men for de aller fleste er det mor i huset som har mest påvirkning på families kosthold, og hun står oftere enn mannen for både matlaging og innkjøp.
Her er det ekstremt mange muligheter for å bidra i riktig retning. Bærekraftige matråd gjentas ofte til det kjedsommelige, men jeg kan personlig skrive under på at de er mest kjedelige når man ikke følger dem. Med en sunn dose konkurranseinnstinkt kan til og med restemat bli gøy.

matlagring

Klær

Klesindustrien ligger på andreplass på listen over de mest forurensende industriene. I det siste har det blitt et økt fokus på at fleece og kunstige materialer avgir microplast under vask og at enkelte kleskjeder ikke behandler arbeiderne sine så bra. Likevel råder nok impulskjøp av klær og lite kontroll på materiale, etisk produksjon og bruk av kjemikalier, og når det kommer til et stykke gjør vi det som er mest praktisk og økonomisk i «gjerningsøyeblikket».

Dette er en jungel, det tar tid og krefter å gjøre seg kjent, og foreløpig er det sparsomt med kart over området. Dette er heldigvis i ferd med å endre seg, om ikke akkurat med stormskritt. Nylig ble det lansert en plattform i Storbritannia, Compare Ethics, der man lett kan finne kleskjeder som er etiske og bærekraftige. Vil det være bedre å bestille klær på nettet som i mange tilfeller må fraktes langt framfor å handle på nærmeste HM? Ja, det er nettopp her vi kan utøve forbrukermakten og påvirke hjemlige klesmerker til å forbedre seg.
Framtiden i våre hender har også en god del gode tips og guider, men foreløpig blir det nok for tungvindt for de fleste av oss å sjekke her hver gang vi skal ha et nytt plagg.

Så langt på denne reisen har jeg for min egen del kommet fram til følgende løsning: kjøp mindre, kjøp bedre kvalitet og finn fram til en liste over merker som du er trygg på. Bonus: ekstremt besparende, både når det gjelder tid og penger ettersom impulshandling og «tilfeldig shopping» nå ikke lenger er aktuelt.

clothes

En livsstilsrevolusjon

Mat og klær er bare to av veldig mange områder der kvinner har mye de skulle ha sagt – og hvor de gjør det. Både fordi det er det de ønsker og på tross av det de ønsker. Bil, feriereiser, utstyr til hjemmet, valg av bolig og generell livsstil er andre områder der damer i større eller mindre grad har veldig mye å si.
Vi har med andre ord mulighet til å påvirke med hver eneste krone vi bruker og hvert eneste hverdagslige valg vi tar.

Det er ingen tvil om at verden har behov for en livstilsrendring. Og da snakker jeg ikke om å bli kvitt julekiloene. Det er vel og bra å signere kampanjer og å riste på hodet av miljøfientlig virksomhet og politikere som styrer i feil retning, men det er liten vits i dette hvis vi samtidig fortsetter med overforbruk og bevisstløst konsum.

Om du er dame og leser dette, og som en av oss med opptil 85% av forbrukermakten, inviterer jeg deg til å bli med på en skikkelig livsstilsrevolusjon nå i et splitter nytt år! Det er snakk om de små stegene; kvalitet framfor kvantitet, bevissthet framfor apati, mer brokkoli, mindre biff. En liten handling ganget med millioner, kan og vil endre hele systemet.

time-for-change

Hvorfor vennlighet, tålmodighet og toleranse er viktigere enn noen gang

Hvorfor vennlighet, tålmodighet og toleranse er viktigere enn noen gang

La meg omformulere tittelen litt: Hvorfor jeg tror at vennlighet, tålmodighet og toleranse er viktigere enn noen gang. Det er nemlig skråsikkerheten jeg vil ta et aldri så lite oppgjør med. På en vennlig og tolerant måte. Og da skal jeg være den siste til å komme med skråsikre og bedrevitende påstander.

De siste halve året har jeg konsumert store mengder av informasjon om bærekraft, klimaendringer, FNs målsettinger, fattigdomsproblemer, viktigheten av alles innsats og utfordringene vi står ovenfor. Jo mer jeg lærer, jo mer blir jeg klar over hvor komplekse og omfattende disse områdene er, og jeg blir mer og mer klar over faren ved å påstå at jeg har svaret på noe som helst.

Dette var da veldig ydmykt og lite autoritært, tenker du kanskje? Ja, muligens. Men det er egentlig det som er hele poenget. For å påstå at noen sitter på sannheten om hvordan vi må leve i tiden framover, ville være direkte dumt. Og å strebe etter å være perfekt, vil være tilnærmet umulig.

Hverdagens mange valg

Jeg skal ta noen eksempler som kunne vært hentet rett ut fra de flestes virkelighet.

  • Tante Gerd har lest og hørt mye om all plasten i havet. Hun har alltid syntes at plast er en uting og ønsker å gjøre noe for å hjelpe. Hun husker ikke alltid å ta med handlenett hjemmefra når hun er på butikken, og blir derfor veldig glad da den lokale Kiwi-butikken innfører papirposer som et alternativ til plast. Hun betaler gladelig den ekstra kronen for papirposen, kaster posen i papirgjenvinning og er fornøyd og stolt over at hun klarer å endre en vane som hjelper miljøet.
    Helt til hun treffer sin unge nevø som forteller henne at papir er verre enn plast i forhold til CO2-utslipp og at plastposer egentlig ikke er noe stort problem i Norge, siden de fleste gjenvinnes. Tante Gerd føler seg litt dum, litt lurt og synes plutselig dette med miljøbevissthet ble veldig slitsomt.
  • Bedrift AS skal arrangere en konferanse og har lagt vekt på bærekraft gjennom hele planleggingsprosessen. De har droppet engangskoppene i plast og gjort en stor jobb med å skaffe nok glass og porselen til at at alle deltakerne skal få drikke vann og kaffe i pausene. De synes helhetsinntrykket er perfekt helt til en over gjennomsnittet oppdatert ansatt påpeker at oppvasken av alle glassene og koppene faktisk vil være verre for miljøet enn om de hadde brukt plastkopper som ble resirkulert etterpå.
    Arrangementsansvarlig sukker tungt og bestemmer seg for å gi ansvaret til noen andre neste år.
  • Kari har bestemt seg for å kjøpe julegaver med mening i år og bestiller alt fra en liten fairtrade-bedrift som produserer alle varene i Kenya og dermed gir levebrød til kvinnene som syr og vever skjerf i fine farger. Kari føler en stor glede ved å gi gavene, både fordi de er flotte og fordi de betyr noe mer. Gleden slår kraftige sprekker idet hennes antenneløse onkel spør om hun har tenkt på CO2-utslippene hun hadde spart verden for ved å kjøpe lokalt.

Har du vært borti noen av de samme problemstillingene? Jeg har støtt på alle sammen.
Det finnes utallige spørsmål og valg vi må ta hver eneste dag. Plastkopp, pappkopp eller porselen som må vaskes? Er kortreiste, sprøytede epler bedre enn de økologiske som kommer fra Spania? Hva er glidelåsen laget av i den jakken som ellers kommer fra 100% resirkulerte materialer? Kan jeg aldri mer handle i billige kjedebutikker fordi det er umulig å ha rettferdige lønninger til de som lager klærne og samtidig selge så billige t-skjorter? Og hva med reising? Er ikke kulturforståelse og kjennskap til resten av verden helt vesentlig for at vi skal forstå andre og leve i fred og harmoni? Skal jeg skrote dieselbilen før jeg må fordi el-bil er det eneste riktige? Skal vi kjøpe juletre som vi skroter etter en uke og bidra til mer utslipp av metangass eller skal vi investere i et kunstig tre av god kvalitet som kan vare i tjue år?

Og så videre. Og så videre.

Det er så mange spørsmål og det er få entydige svar. Vi klarer ikke å bli perfekte over natta, og det vi trenger minst av alt er at noen står klar for å ta oss i å gjøre noe feil. Da vil motivasjonen rase til bunns, vi vil mobilisere alle forsvarsmekanismer og bli mer opptatt av å finne feil hos motparten enn av å finne ut av hva som faktisk er den beste løsningen.

valg

Så utrolig mange valg…

Glasshus

Jeg sitter i et glasshus og kaster skikkelig store stein akkurat nå. Jeg kan antagelig sammenlignes med nevøen til tante Gerd i eksempelet over, og forsøker hardt å ikke skli over i den antenneløse onkelen.
I 2018 kan det tidvis virke som at hele livet styres av en algoritme. På godt og vondt. Det som skjer når man blir ekstremt opptatt av et tema og henter mye av informasjonen fra det store internettet, er at man fores med enda mer informasjon om samme tema, helt til det virker som om at hele verden kun snakker om dette temaet. Det gjør de ikke. Hele verden er ikke opptatt av bærekraft og klimaendringer.
Til min store forskrekkelse.

Og da kan jeg få ekstremt lyst til å fortelle. Til å belære. Og kanskje til og med kjefte og skremme. Og til å være temmelig antenneløs. Men det er helt opplagt at det ikke fungerer. Jeg tror faktisk jeg ville komme til å bli temmelig upopulær.

Det brenner på do

Du vil ideelt sett aldri kjefte på åtteåringen som har gjort et hederlig og ekstremt velmenende forsøk på å bake en kake for å overraske deg på bursdagen din, selv om kaken er brent og uspiselig og kjøkkenet ser ut som det er rammet av jordskjelv. Du vil oppmuntre og rose og foreslå å bake en kake sammen for å finne ut av hva som gikk galt. Ideelt sett.

Jeg, og flere med meg, har hørt klimaforskere som sier at det brenner på do. At alarmen går . At vi må løpe . Tålmodighet, toleranse og vennlighet er ikke det første du tenker på når det brenner på do. Men jeg er temmelig sikker på at disse egenskapene er viktigere enn noen gang før, og at vi ikke kommer i mål uten.

Tiden som kommer vil innebære store endringer, nye vaner og kreve at alle er åpne for både læring og endring. Vi må studere kakeoppskriften sammen, prøve å finne fram til de beste løsningene, være åpne for å lære av hverandre, slutte med kjeftingen og kranglingen og glede oss til det fantastiske resultatet der framme.

Kaken kan komme til å bli skikkelig god! Og jeg er helt sikker på at vi kan få det til uten å brenne ned både doen og huset.

cake

 

 

Optimisme og krisehåndtering

Optimisme og krisehåndtering

Du står hutrende på sidelinjen sammen med en en håndfull andre foreldre. Oktober har lurt deg igjen. Den varme solen tidligere på dagen er byttet ut med rå kveldsluft på grensen til frost, og savnet etter ull er intenst.
Åtteåringen har sesongens siste fotballkamp, mot et lag de ennå ikke har klart å slå, og du vet at resultatet er avgjørende for stemningen resten av kvelden. Du hopper opp og ned og blåser varm luft i hendene. Litt kulde takler vi. Du bobler av optimisme og er sikker på at dette blir gøy.

Foreldregruppen er delt i optimistisk forventning og pessimistisk oppramsing av tidligere statistikk. Bortelaget er stjernene, klubben med god økonomi og proffe trenere. En av foreldrene som vet alt om motstanderen mener at dette skal bli en tøff utfordring. Gutta, derimot, er fulle av inspirasjon, pågangsmot og fryktløshet. Hvorfor skulle ikke dette gå bra? Selvsagt går det bra! Trenerne er også forsiktige optimister. De har trent på de riktige tingene og har en plan.

Kampen er i gang. Og du verden, gutta har blitt gode! De herjer på banen; løper, dribler, legger inn og samarbeider så du blir varm om hjertet. Ett mål. To mål. Tre mål! Dere foreldre nikker og smiler til hverandre på sidelinjen, heier og skryter, sprekkeferdige av stolthet. Dere oser av fellesskap og samhold. Gutta svetter og jobber, selvtillitten ligger tykt utenpå dem. Dette går virkelig veien.

Pause. Det dultes og skrytes. «Bra scoring, Jonas!» «Takk, men det var du som la inn så perfekt, jeg hadde ikke hatt sjans uten.» Gutta er rause med hverandre og dere foreldre tenker med dere selv at «Her har vi jammen fått til noe bra. Neste sesong blir topp, og tenk så moro det blir i årene som kommer.» Trenerne får skryt også, både fra laget og foreldrene. Aldri har vi vel hatt en bedre duo til å styre troppen.

medgang

Motgang

Ny omgang. Dette blir bra. Men noe har skjedd. Farten er borte, samarbeidet halter. Ble det for mye vafler i pausen? En gutt blir sparket i leggen og sleper seg av banen. Bortelaget ser muligheten og setter inn en fulltreffer. Keeperen krymper litt og drakten ser plutselig for stor ut. Bortelaget setter inn nok et mål før noen får summet seg. Guttene ser usikre ut, men det ser ut som de prøver å riste det av seg. Du heier og roper med resten av foreldrene, men nikkingen og smilingen er litt mindre hjertelig. Guttene er ustrukturerte, sloss om ballen innad i laget og plutselig ser du til din store skrekk at sønnen din setter skulderen inn i en medspiller så han faller og begynner å gråte. Faren til gutten står ved siden av deg, utbryter et «jammen i alle dager da!», og du skulle ønske at du var et annet sted.

Krisehåndtering, versjon 1

«Kom igjen da, gutter! Dette kan vi klare!» En av lagets optimister prøver å motivere. Men det når ikke inn hos de andre. Treneren kommer med et halvhjertet tilrop. Noen av gutta himler med øynene. Optimisten synker sammen idet bortelaget scorer nok en gang.

Krisen er et faktum. Det virker som om laget har gitt opp, og dere foreldre fortviler. «Det var det jeg sa, det laget er umulig å slå», sier en mamma plutselig. «De har ikke klart det før, de klarer det ikke nå.»
Noen av gutta begynner å tulle, stopper opp og prater med hverandre som de gjorde da de var seks år. Du ser keeperen snu seg og kaste lange blikk mot kiosken, uten å ense ballen som plutselig sitter i nettet – igjen. En forsvarsspiller blir rasende og setter seg ned i protest.

Hjemmelaget ligger nå under med ett mål, og det nærmer seg full tid. Du ser at det åpner seg en luke foran sønnen din og at han ligger i perfekt posisjon. «Kom igjen, Jørgen!», hyler du. «Nå må du ikke bomme! Det er vinn eller forsvinn! IKKE BOM!!» Du ser Jørgen stivne. Den gode driven og den perfekte posisjonen fordufter, og det ser faktisk ut som at han kommer til å bomme på ballen. Du gjemmer ansiktet i hendene. Et stille «uffda» fra en mamma ved siden av deg forteller deg hvordan det gikk.

Stemningen er dyster i bilen på vei hjem. Jørgen vil slutte med fotball og aller helst ikke gå på skolen neste dag. Du prøver å trøste, men kan likevel ikke la være å spørre hva som egentlig skjedde. «Jeg vet ikke helt. Vi sluttet å prøve fordi det gikk så bra, og plutselig var alle sinte på hverandre. Og så bommet jeg på ballen da jeg hadde sjansen.» Han snufser. «Jeg ble kjemperedd da du ropte at jeg ikke måtte bomme. Bena virket ikke lenger.»
Du synker ned i bilsetet og tenker at «Årets Verste Mamma» er godt innenfor rekkevidde.

Skudd i blinde

Dette var ren fiksjon. Ispedd virkelighetsnære innslag. Andreomgang var en beskrivelse av «fullstendig rakning» og jeg tror de fleste som har med fotballspillende åtteåringer å gjøre, kan se for seg at nesten alt kunne ha skjedd i virkeligheten. Bortsett fra kanskje en ting. Forhåpentligvis ville ingen ropt «IKKE BOM!». Dette står vel først i fotballforeldrenes ABC; Vær positiv og oppmuntrende! Uansett! Fokuser på muligheter og det som er bra.

Fra fotballkrise til klimakrise

Debatten på NRK. Det handler om klimakrise og elendige nyheter fra FNs klimapanel. Jeg mistenker at  undertittelen på NRKs manuskript for sendingen er «fordeling av skyld».
Det er ikke så nøye hvem som deltar, hvilke partier de representerer eller hvem som har rett. Men de er lysegrønne, mørkegrønne, i og utenfor regjering. Og jeg synes likheten til min fiktive andreomgang på fotballbanen er slående.
«Kan Norge klare å kutte halvparten av klimagassutslippene sine innen 2030, som er det som skal til for at vi klarer 1,5-gradersmålet?», spør reporteren. Jeg synes han kan minne om en dommer som ønsker en hissig kamp.
Jeg ser for meg oss seere som venter optimistisk på et bekreftende svar og en oppskrift på hva vi skal gjøre for å hjelpe. Eksperten sier det blir vanskelig, og at det ikke er mulig med dagens politikk. Og vanlige folks innsats har lite å si så lenge trenerne, unnskyld, regjeringen ikke gjør nok.
Politikeren som står bak «dagens politikk» sier det blir vanskelig, men at det er mulig. Han har en plan. Han er som et lite lys i mørket, men blir utsatt for knuffing og beskyldninger og ganske sikkert himling med øynene.
«IKKE BOM!» skriker den mørkegrønne politikeren, skremmer vannet av meg og minner om «Årets Verste Mamma». Framtiden i Våre Hender kommer inn som en forsiktig optimist, snakker om samhold og felles innsats, samtidig som de synes at regjeringen er på jordet.
«Du kommer til å bomme! For all del, IKKE BOM!», hyler den mørkegrønne igjen, og jeg får bare lyst til å gå å legge meg.
Og så fortsetter det i en flom av knuffing og beskyldninger om hvem som flyr lengst og mest og hva i alle dager de skal til Colombia å gjøre og jammen skulle de skamme seg. Skam og skyld er veldig populært gjennom hele debatten.

«God kveld og fatt mot», avslutter reporteren. Om det er noe jeg ikke fatter akkurat da, så er det mot.

pessimist

Fotball, klima og livet generelt

Folk er folk og voksne er ofte som barn. Se for deg både Debatten, verdens utvikling og andre omgang på fotballbanen:

  • Når alt går bra, skryter vi av både ledere og lag, og stolthet og fellesskap driver oss framover.
  • For mye vafler og eplekjekkhet kan fremkalle både sløvhet og feilpasninger.
  • Når ting begynner å rakne, trenger vi en optimist og en leder som følger med.
  • God innsats som blir lagt merke til, fører ofte til flere blinkskudd.
  • Tro på laget fra både trenere og tilskuere er alfa og omega.
  • Å skremme til innsats er en dårlig strategi. Å rope «IKKE BOM» vil gi dårlig resultat. Alltid.
  • Det er ekstremt lite produktivt å krangle om hvem som har skylden.
  • Inngående kunnskap om motstanderen er aldri bortkastet.
  • Optimisme og tro på at du kan snu kampen er bedre enn å finne på grunner for at dette ikke kan gå.
  • Når laget tar initiativ og treneren følger opp, kan det mest håpløse utgangspunkt snus til seier.

Krisehåndtering, versjon 2

«Kom igjen da, gutter! Dette kan vi klare!» En av lagets optimister prøver å motivere. Han er ikke normalt sett den som roper høyest, men nå går han ut av komfortsonen og tar ledelsen. De andre guttene følger på. «Ja, dette klarer vi, folkens!». Jonas sparker i gang de siste fem spilleminuttene, og det virker som at laget våkner. De retter seg opp, dribler, sentrer og samarbeider nesten som i første omgang. Trenerduoen på siden våkner også og kommer med konstruktive og oppmuntrende tilrop.
En luke åpner seg foran Jørgen og han står i perfekt posisjon. «Heia! Kom igjen, Jørgen!», oppmuntrer du fra sidelinjen. De andre foreldrene stemmer i. Fint driv. Fot treffer ball. Ball sitter rett i krysset.

Det jubles vilt og hemningsløst og treneren er over seg av begeistring over laget, samarbeidet og hva de får til. Løftet av jubelen setter lagets optimist ballen i nettet i siste minutt. Seieren er et faktum.

Små steg mot bærekraftoptimisme

Bycause heier på optimister, eksperter med mye kunnskap og flinke ledere som oppmuntrer og lytter. Vi har klokketro på at laget – folk flest – har det i seg og kan snu lite bærekraftig pessimisme og dårlige odds til seier. Og når laget briljerer, tror vi på at treneren/ledelsen følger opp.

Jeg trenger ikke lete særlig lenge for å finne «Jørgen», «Jonas» og lagets optimist som allerede er i full gang med å snu kampen. De dukker opp i form av folk som jobber med revolusjonerende energiløsninger, jenter verden over som får mer utdannelse, ustoppelige idealister som får oss til å kaste mindre mat og hverdagens helter som ved hjelp av små skritt får optimismekurven til å vende oppover med stadig brattere stigning.

Når du får høre om disse, håper jeg at du blir inspirert til små og store endringer, positive handlinger og mer optimisme for en bærekraftig fremtid. Jeg lover at det blir både opplysende, motiverende og inspirerende.

Vi kan. Vi må. Og vi kan faktisk komme til å få det utrolig gøy underveis!

Heia Gutter 8 år! Neste sesong blir fantastisk!

 

 

Fotball er livet

Fotball er livet

Fotball er livet. Dette er en sannhet for svært mange, men for noen betyr det enda mer. Det betyr rett og slett livet. I motsetning til ikke livet.

I november, som første kampanje og en slags pilot, hadde bycause fokus på Frelsesarmeens Gatefotball. Tre bedrifter ble med på Facebook-kampanjen og resultatet ble veldig bra! Publikum engasjerte seg, bedriftene fikk oppmerksomhet og veldig mange som aldri før hadde hørt om Gatefotball fikk høre om dette fantastiske tiltaket.

Kampanjen genererte over 9000 kroner, men som Frelsesarmeen selv sier; oppmerksomheten de har fått under kampanjen og det at flere har lært om arbeidet de gjør, er kanskje det viktigste.

bycause ønsker å finne historiene, være med på å skape historiene og ikke minst fortelle historiene om alle de som gjør verden bedre. Dette gjelder både små og store bedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner.

Det var derfor jeg ville treffe Karoline. Fordi de ekte historiene er det som betyr noe. Penger er bare et middel, viktig for vekst, men det er resultatene de gir som betyr noe.

Jeg hadde avtalt å treffe Karoline på Skaperverket, Frelsesarmeens hjemmekoselige kafe i Fretex-bygget i Tønsberg. Surt og kaldt ute, varmt og trivelig inne. Vi ble sittende der i over en time mens Karoline fortalte meg historien sin.

Karoline

Karoline Jeanette Bruun

Karoline var skikkelig god i håndball. Keepertalent på landslagsnivå som 14-åring. Toppidrettslinja og en videre karriere på håndballbanen var planen og drømmen. Men så ble hun skadet. Planen røk og drømmen brast. På en måte ble dette starten på nedoverbakken.

På tross av en turbulent barndom preget av rus- og psykiske problemer hos foreldrene, fikset Karoline det meste. Hun var midt i en søskenflokk på fem, flink på skolen og på idrettsbanen og den som taklet livet bra på tross av en dårlig start. Faren døde i en bilulykke som følge av rus da hun var syv, og livet ble vanskelig å takle for mor som fant det best for barna at noen andre fikk ta ansvaret for dem. Barnehjem, fosterhjem og splittelse av søskenflokken. De to eldste fikk problemer med rus, men det stoppet med Karoline, både hun og de to minste styrte unna.

Men med smellen hun fikk da håndballen måtte legges på hylla og alle belastningene hun hadde måttet tåle i oppveksten, ble det for mye, og ungdomstiden ble preget av angst og depresjoner. Mange år med mye isolasjon og redsel for å gå ut ble endel bedre ved hjelp av Sidebygningen, et lavterskel kultur- og fritidstilbud for personer med psykiske problemer.

Så en dag i 2015 kom Bertel innom. Bertel Emil Hjortland jobber for Frelsesarmeens Rusomsorg og er mannen bak Gatefotballen i Tønsberg. I et par år hadde det eksistert herrelag i Tønsberg, og nå ville de starte opp med damelag også. Siden Karoline hverken hadde hatt problemer med rus, var hjemløs eller tidligere innsatt, havnet hun litt på siden av målgruppen. Men da Bertel spurte henne om dette var noe som ville bety noe for henne, var svaret et soleklart ja.

Det var ikke håndball, men idrett, lagspill, fellesskap og alle de tingene hun savnet fra tidligere.

Karoline i mål

Karoline leter etter ordene når hun skal forklare hva Gatefotballen har betydd for henne. «Det er så stort», sier hun. «Vanskelig å forklare.» Det er ikke bare gleden og alle de gode effektene av idrett og fysisk aktivitet. Det er like mye fellesskapet, nye venner, noen som bryr seg og ringer for å høre hvordan det går. Det er noen som stoler på at du møter på trening, men samtidig har forståelse for at du kan ha dårlige dager.

«Homeless World Cup» er stort på verdensbasis. Hvert år blir det arrangert VM hvor over 500 spillere fra mer enn 50 land er med. I 2017 var vertsbyen Oslo. Karoline, med flagget på brystet, i mål for Norge. Det er stort å bli tatt ut og det er enda større å være med. En uke full av spenning, nye bekjentskaper, samhold i laget, seire og tap. Masse mennesker på tribunene og et stort apparat av frivillige i sving. Et minne for livet. Og vennskap. «Jeg har fått bestevenner!», smiler Karoline. «Jeg som aldri før har hatt en bestevenn….»

VM i Oslo

Med flagget på brystet – i mål for Norge under VM i Oslo.

De færreste av oss får oppleve et slikt øyeblikk som på bildet over. Men jeg tror de fleste kan ane hvilke følelser det setter i sving. Betydningen av slike øyeblikk for følelsen av å mestre, nå mål og for å få motivasjon til å klare hva som helst, tror jeg er helt uvurderlig. Tenk på hvor mange liv som kan endres, og hva det kan bety, ikke bare for de som deltar, men for familie, barn, venner og samfunnet som helhet.
Karolines historie gjør sterkt inntrykk. Og dette er bare én av veldig mange historier som kunne vært fortalt om betydningen av gatefotballen. For veldig mange av oss forblir disse historiene ukjent, og når vi ikke vet, kan vi heller ikke engasjere oss. Derfor må historiene ut.

Det å like eller kommentere på en Facebook-post, kan virke lite og for noen kanskje overfladisk. Men effekten av at mange nok gjør det kan bli veldig stor. For folk flest som faktisk ønsker å gjøre noe, men ikke helt vet hvordan, er det kanskje en forsiktig start på et større engasjement. Det å øke bevisstheten rundt et tema og en sak, gir grunnlag for enda mer engasjement og ønske om å bidra.

Karoline har nettopp flyttet inn i ny leilighet sammen med kjæresten sin. Hun studerer helsefag og ønsker å jobbe med barn og unge i fremtiden. Hun sitter på verdifull erfaring og kompetanse og ønsker å bruke det for å hjelpe andre som faller utenfor. Som hun sier: «Omsorgssvikt er som regel årsaken, men det skjer også der vi ikke tror. Bak fasaden.»

I morgen, tirsdag 19 desember kl 21:30 sender NRK1 en dokumentar om gatefotballen, «Fotball eller livet». Der kan dere også møte Karoline. Og dere kan lære mer om et fantastisk prosjekt som endrer liv.

Les mer om gatefotball her. bycause vil ha flere kampanjer for Frelsesarmeens gatefotball i 2018.

Karoline med nye bestevenner

 

Profit on purpose

Profit on purpose

En av de tingene ekspertene sier du ikke skal bruke tid på når du etablerer et selskap er valg av navn. De har nok rett, og navnet er ikke essensielt for om du tjener penger eller ikke. Men det kan likefullt stjele nattesøvnen og føre til at du blir overdrevent opptatt av ord og rare bokstavkombinasjoner. Aller helst skal navnet fange essensen av hva bedriften driver med, det skal være kort, unødvendig å måtte stave for folk, lett å uttale. Og så videre, og så videre.

Profit on Purpose er litt langt, men grunnen til at jeg ikke valgte det var faktisk tanken på negative reaksjoner. I manges ører klinger ordet «profitt» svært dårlig i kombinasjon med gode formål.

 

Det sitter dypt i folkesjela at det å tjene penger og det å utføre gode handlinger bør holdes adskilt. Det er et valg vi tar; enten satser vi på karriere, penger og prestisje, eller så drar vi ut for å redde verden for knapper og glansbilder. Du skal ikke bli rik på å bygge opp en humanitær organisasjon. Jeg kan ane samstemt nikking, og jeg skal tilstå at jeg har den samme refleksen selv. Vi vil helst se bistandsarbeideren i olabukse og t-skjorte, litt sånn «hjemmestrikka». Da kan vi slappe av, for det er i alle fall ikke henne pengene går til.

Men er det ikke på tide å riste litt i denne holdningen? Kanskje utfordre noen inngrodde oppfatninger?

hvorfor

Det er helt akseptabelt å tjene en formue på å selge sjokolade og dataspill til barn. Det er helt uakseptabelt å ha en litt over gjennomsnittet god lønn hvis jobben din er å hjelpe mindre heldigstilte barn med mat og skolegang. Hvorfor?

Vi heier høylydt når handelsstanden har tidenes beste salg på årets svarteste dag.
Vi leter med lykt og lupe både før, under og etter TV-aksjonen etter tegn på at noen involverte har tatt seg mer enn anstendig betalt for jobben de har gjort? Hvorfor?

Vi hyler opp i harnisk hvis vi avdekker at en bedrift har gjort god butikk på å gjøre en innsats for en god sak. Gjør dere det kun for profitt?! Fysj!

 

Ved å holde det å hjelpe verden eller andre mennesker så strengt adskilt fra muligheten til å tjene penger, går vi glipp av en stor mulighet til å virkelig skalere. Michael Porter, er en anerkjent økonomiprofessor fra Harvard sier:
“There are huge unmet needs in the world today. The question now is how to get capitalism to operate at it’s best because capitalism is fundamentally the best way to meet needs. If you can meet needs at a profit, you can scale.”

Den samme professoren snakker om et gradvis skifte:

  • Fra filantropi – hvor bedrifter tjente penger på handlinger med negativ effekt på samfunnet og ga noe av overskuddet sitt til gode saker, som et slags botsmiddel
  • til CSR eller samfunnsansvar – hvor bedrifter prøver å gjøre mindre skade i hele verdikjeden sin
  • og til slutt det vi nærmer oss i dag – hvor bedriften i seg selv jobber for å løse problemer ved å skape produkter og tjenester som tjener et bedre samfunn. Uten å miste fokuset på profitt.

Fortune Change The World

Mange kjenner til Fortune 500, en liste over de største selskapene i USA. En enda viktigere liste framover er den smarte lillesøsteren Fortune Change The World. Den har eksistert i tre år og er en rangering av de selskapene i verden som gjøre det best ved å bruke profitt som et motiv for å gjøre positive endringer i verden. På toppen ligger JP Morgan Chase, USAs største bank, som gjør en stor innsats for å bedre de økonomiske forholdene i Detroit spesielt og i USA generelt.
På 10. plass ligger et norsk selskap! Gjødselprodusenten Yara har satt i gang en grønn revolusjon i Tanzania og bidrar til å øke levestandarden og trygge inntekten til fattige bønder i et område på størrelse med Italia.

Mer kjent for de fleste er kanskje de positive endringene som Tom’s Shoes og Patagonia bidrar til. Selskaper som jobber for profitt, men der det å gi eller å bidra til positiv endring ligger i kjernen av virksomheten.

shoes

Og det er vel hit vi vil? Der hvor det er selvsagt for enhver bedrift at de eksisterer for å gjøre verden litt bedre. Store som små. Men for å gjøre det attraktivt for deg og meg å gjøre verden bedre, må det være lov til å tjene penger på det. Både om du jobber for en humanitær organisasjon, og om du forteller høyt og tydelig at hvis du kjøper sjokoladen din her hos meg så hjelper jeg et barn med skolegang. Det må bli greit å både kunne leve av å hjelpe og å kunne tjene godt på å hjelpe. Ja, jeg vil faktisk gå så langt som å si at du kan få ha hytte på fjellet uten å skamme deg.

En av de viktigste verdiene til bycause er «profit with a purpose».

(Jeg beklager til alle norskforkjempere, men dette er fryktelig vanskelig å få til å klinge bra på norsk.)

Dette gjelder for bedrifter som støtter en sak de bryr seg om, høyt og tydelig forteller omverdenen om det og dermed faktisk kan risikere å profittere på å hjelpe.

Det gjelder for alle fantastiske mennesker som jobber innen frivillighet og i organisasjoner hvor de må følge et begrensende regelsett fordi «alle pengene skal gå rett til saken» og de hverken har mulighet til å lønne seg selv skikkelig, markedsføre saken eller få noen til å investere fordi det er forbudt å ta ut utbytte.

Og ikke minst gjelder det for alle de som ønsker å starte opp innenfor det vanskelige begrepet sosialt entreprenørskap og føler de må velge selskapsform som begrenser skalerbarhet, men gjør det mulig å søke på diverse støtteordninger og basere seg på donasjoner.

Det gjelder også for bycause. Et «mellomledd» som skal ta seg betalt for å skape de gode forbindelsene mellom de som gjerne vil bidra og de som trenger bidrag.

 Skal bycause ta endel av kaka, da? Det blir jo mindre til saken.

Nei, det er ikke snakk om å ta endel av kaka. Det handler om å gjøre kaka større. Det er et enormt potensiale hos bedrifter som kan bruke det å bidra på en måte som også hjelper dem selv og gjør at de dermed kan skalere bidraget ytterligere. 

Veldig ofte er mangel på tid årsaken til at gode hensikter ikke blir virkelighet. Mangel på tid til handlingene i seg selv og mangel på tid til å finne ut av hva, hvordan, hvorfor og når. Det er egentlig som å begynne å trene. Vi har alle muligheter til å lese manualen og å sette i gang på egenhånd, men en instruktør vil i de fleste tilfeller gjøre sjansen for å lykkes større og mangedoble effekten.

Denne uka har bycause vært på studietur og lært av en av de beste. Både rundt de temaene som er nevnt i denne posten og om alle mulighetene som ligger der for selskaper som er klare for å tenke nytt og annerledes. Jeg gleder meg til å fortelle dere mer!

 

give to profit