+47 414 26 256 veslemoy@bycause.no

Du står hutrende på sidelinjen sammen med en en håndfull andre foreldre. Oktober har lurt deg igjen. Den varme solen tidligere på dagen er byttet ut med rå kveldsluft på grensen til frost, og savnet etter ull er intenst.
Åtteåringen har sesongens siste fotballkamp, mot et lag de ennå ikke har klart å slå, og du vet at resultatet er avgjørende for stemningen resten av kvelden. Du hopper opp og ned og blåser varm luft i hendene. Litt kulde takler vi. Du bobler av optimisme og er sikker på at dette blir gøy.

Foreldregruppen er delt i optimistisk forventning og pessimistisk oppramsing av tidligere statistikk. Bortelaget er stjernene, klubben med god økonomi og proffe trenere. En av foreldrene som vet alt om motstanderen mener at dette skal bli en tøff utfordring. Gutta, derimot, er fulle av inspirasjon, pågangsmot og fryktløshet. Hvorfor skulle ikke dette gå bra? Selvsagt går det bra! Trenerne er også forsiktige optimister. De har trent på de riktige tingene og har en plan.

Kampen er i gang. Og du verden, gutta har blitt gode! De herjer på banen; løper, dribler, legger inn og samarbeider så du blir varm om hjertet. Ett mål. To mål. Tre mål! Dere foreldre nikker og smiler til hverandre på sidelinjen, heier og skryter, sprekkeferdige av stolthet. Dere oser av fellesskap og samhold. Gutta svetter og jobber, selvtillitten ligger tykt utenpå dem. Dette går virkelig veien.

Pause. Det dultes og skrytes. «Bra scoring, Jonas!» «Takk, men det var du som la inn så perfekt, jeg hadde ikke hatt sjans uten.» Gutta er rause med hverandre og dere foreldre tenker med dere selv at «Her har vi jammen fått til noe bra. Neste sesong blir topp, og tenk så moro det blir i årene som kommer.» Trenerne får skryt også, både fra laget og foreldrene. Aldri har vi vel hatt en bedre duo til å styre troppen.

medgang

Motgang

Ny omgang. Dette blir bra. Men noe har skjedd. Farten er borte, samarbeidet halter. Ble det for mye vafler i pausen? En gutt blir sparket i leggen og sleper seg av banen. Bortelaget ser muligheten og setter inn en fulltreffer. Keeperen krymper litt og drakten ser plutselig for stor ut. Bortelaget setter inn nok et mål før noen får summet seg. Guttene ser usikre ut, men det ser ut som de prøver å riste det av seg. Du heier og roper med resten av foreldrene, men nikkingen og smilingen er litt mindre hjertelig. Guttene er ustrukturerte, sloss om ballen innad i laget og plutselig ser du til din store skrekk at sønnen din setter skulderen inn i en medspiller så han faller og begynner å gråte. Faren til gutten står ved siden av deg, utbryter et «jammen i alle dager da!», og du skulle ønske at du var et annet sted.

Krisehåndtering, versjon 1

«Kom igjen da, gutter! Dette kan vi klare!» En av lagets optimister prøver å motivere. Men det når ikke inn hos de andre. Treneren kommer med et halvhjertet tilrop. Noen av gutta himler med øynene. Optimisten synker sammen idet bortelaget scorer nok en gang.

Krisen er et faktum. Det virker som om laget har gitt opp, og dere foreldre fortviler. «Det var det jeg sa, det laget er umulig å slå», sier en mamma plutselig. «De har ikke klart det før, de klarer det ikke nå.»
Noen av gutta begynner å tulle, stopper opp og prater med hverandre som de gjorde da de var seks år. Du ser keeperen snu seg og kaste lange blikk mot kiosken, uten å ense ballen som plutselig sitter i nettet – igjen. En forsvarsspiller blir rasende og setter seg ned i protest.

Hjemmelaget ligger nå under med ett mål, og det nærmer seg full tid. Du ser at det åpner seg en luke foran sønnen din og at han ligger i perfekt posisjon. «Kom igjen, Jørgen!», hyler du. «Nå må du ikke bomme! Det er vinn eller forsvinn! IKKE BOM!!» Du ser Jørgen stivne. Den gode driven og den perfekte posisjonen fordufter, og det ser faktisk ut som at han kommer til å bomme på ballen. Du gjemmer ansiktet i hendene. Et stille «uffda» fra en mamma ved siden av deg forteller deg hvordan det gikk.

Stemningen er dyster i bilen på vei hjem. Jørgen vil slutte med fotball og aller helst ikke gå på skolen neste dag. Du prøver å trøste, men kan likevel ikke la være å spørre hva som egentlig skjedde. «Jeg vet ikke helt. Vi sluttet å prøve fordi det gikk så bra, og plutselig var alle sinte på hverandre. Og så bommet jeg på ballen da jeg hadde sjansen.» Han snufser. «Jeg ble kjemperedd da du ropte at jeg ikke måtte bomme. Bena virket ikke lenger.»
Du synker ned i bilsetet og tenker at «Årets Verste Mamma» er godt innenfor rekkevidde.

Skudd i blinde

Dette var ren fiksjon. Ispedd virkelighetsnære innslag. Andreomgang var en beskrivelse av «fullstendig rakning» og jeg tror de fleste som har med fotballspillende åtteåringer å gjøre, kan se for seg at nesten alt kunne ha skjedd i virkeligheten. Bortsett fra kanskje en ting. Forhåpentligvis ville ingen ropt «IKKE BOM!». Dette står vel først i fotballforeldrenes ABC; Vær positiv og oppmuntrende! Uansett! Fokuser på muligheter og det som er bra.

Fra fotballkrise til klimakrise

Debatten på NRK. Det handler om klimakrise og elendige nyheter fra FNs klimapanel. Jeg mistenker at  undertittelen på NRKs manuskript for sendingen er «fordeling av skyld».
Det er ikke så nøye hvem som deltar, hvilke partier de representerer eller hvem som har rett. Men de er lysegrønne, mørkegrønne, i og utenfor regjering. Og jeg synes likheten til min fiktive andreomgang på fotballbanen er slående.
«Kan Norge klare å kutte halvparten av klimagassutslippene sine innen 2030, som er det som skal til for at vi klarer 1,5-gradersmålet?», spør reporteren. Jeg synes han kan minne om en dommer som ønsker en hissig kamp.
Jeg ser for meg oss seere som venter optimistisk på et bekreftende svar og en oppskrift på hva vi skal gjøre for å hjelpe. Eksperten sier det blir vanskelig, og at det ikke er mulig med dagens politikk. Og vanlige folks innsats har lite å si så lenge trenerne, unnskyld, regjeringen ikke gjør nok.
Politikeren som står bak «dagens politikk» sier det blir vanskelig, men at det er mulig. Han har en plan. Han er som et lite lys i mørket, men blir utsatt for knuffing og beskyldninger og ganske sikkert himling med øynene.
«IKKE BOM!» skriker den mørkegrønne politikeren, skremmer vannet av meg og minner om «Årets Verste Mamma». Framtiden i Våre Hender kommer inn som en forsiktig optimist, snakker om samhold og felles innsats, samtidig som de synes at regjeringen er på jordet.
«Du kommer til å bomme! For all del, IKKE BOM!», hyler den mørkegrønne igjen, og jeg får bare lyst til å gå å legge meg.
Og så fortsetter det i en flom av knuffing og beskyldninger om hvem som flyr lengst og mest og hva i alle dager de skal til Colombia å gjøre og jammen skulle de skamme seg. Skam og skyld er veldig populært gjennom hele debatten.

«God kveld og fatt mot», avslutter reporteren. Om det er noe jeg ikke fatter akkurat da, så er det mot.

pessimist

Fotball, klima og livet generelt

Folk er folk og voksne er ofte som barn. Se for deg både Debatten, verdens utvikling og andre omgang på fotballbanen:

  • Når alt går bra, skryter vi av både ledere og lag, og stolthet og fellesskap driver oss framover.
  • For mye vafler og eplekjekkhet kan fremkalle både sløvhet og feilpasninger.
  • Når ting begynner å rakne, trenger vi en optimist og en leder som følger med.
  • God innsats som blir lagt merke til, fører ofte til flere blinkskudd.
  • Tro på laget fra både trenere og tilskuere er alfa og omega.
  • Å skremme til innsats er en dårlig strategi. Å rope «IKKE BOM» vil gi dårlig resultat. Alltid.
  • Det er ekstremt lite produktivt å krangle om hvem som har skylden.
  • Inngående kunnskap om motstanderen er aldri bortkastet.
  • Optimisme og tro på at du kan snu kampen er bedre enn å finne på grunner for at dette ikke kan gå.
  • Når laget tar initiativ og treneren følger opp, kan det mest håpløse utgangspunkt snus til seier.

Krisehåndtering, versjon 2

«Kom igjen da, gutter! Dette kan vi klare!» En av lagets optimister prøver å motivere. Han er ikke normalt sett den som roper høyest, men nå går han ut av komfortsonen og tar ledelsen. De andre guttene følger på. «Ja, dette klarer vi, folkens!». Jonas sparker i gang de siste fem spilleminuttene, og det virker som at laget våkner. De retter seg opp, dribler, sentrer og samarbeider nesten som i første omgang. Trenerduoen på siden våkner også og kommer med konstruktive og oppmuntrende tilrop.
En luke åpner seg foran Jørgen og han står i perfekt posisjon. «Heia! Kom igjen, Jørgen!», oppmuntrer du fra sidelinjen. De andre foreldrene stemmer i. Fint driv. Fot treffer ball. Ball sitter rett i krysset.

Det jubles vilt og hemningsløst og treneren er over seg av begeistring over laget, samarbeidet og hva de får til. Løftet av jubelen setter lagets optimist ballen i nettet i siste minutt. Seieren er et faktum.

Små steg mot bærekraftoptimisme

Bycause heier på optimister, eksperter med mye kunnskap og flinke ledere som oppmuntrer og lytter. Vi har klokketro på at laget – folk flest – har det i seg og kan snu lite bærekraftig pessimisme og dårlige odds til seier. Og når laget briljerer, tror vi på at treneren/ledelsen følger opp.

Jeg trenger ikke lete særlig lenge for å finne «Jørgen», «Jonas» og lagets optimist som allerede er i full gang med å snu kampen. De dukker opp i form av folk som jobber med revolusjonerende energiløsninger, jenter verden over som får mer utdannelse, ustoppelige idealister som får oss til å kaste mindre mat og hverdagens helter som ved hjelp av små skritt får optimismekurven til å vende oppover med stadig brattere stigning.

Når du får høre om disse, håper jeg at du blir inspirert til små og store endringer, positive handlinger og mer optimisme for en bærekraftig fremtid. Jeg lover at det blir både opplysende, motiverende og inspirerende.

Vi kan. Vi må. Og vi kan faktisk komme til å få det utrolig gøy underveis!

Heia Gutter 8 år! Neste sesong blir fantastisk!

 

 

Share This