+47 414 26 256 veslemoy@bycause.no

La meg omformulere tittelen litt: Hvorfor jeg tror at vennlighet, tålmodighet og toleranse er viktigere enn noen gang. Det er nemlig skråsikkerheten jeg vil ta et aldri så lite oppgjør med. På en vennlig og tolerant måte. Og da skal jeg være den siste til å komme med skråsikre og bedrevitende påstander.

De siste halve året har jeg konsumert store mengder av informasjon om bærekraft, klimaendringer, FNs målsettinger, fattigdomsproblemer, viktigheten av alles innsats og utfordringene vi står ovenfor. Jo mer jeg lærer, jo mer blir jeg klar over hvor komplekse og omfattende disse områdene er, og jeg blir mer og mer klar over faren ved å påstå at jeg har svaret på noe som helst.

Dette var da veldig ydmykt og lite autoritært, tenker du kanskje? Ja, muligens. Men det er egentlig det som er hele poenget. For å påstå at noen sitter på sannheten om hvordan vi må leve i tiden framover, ville være direkte dumt. Og å strebe etter å være perfekt, vil være tilnærmet umulig.

Hverdagens mange valg

Jeg skal ta noen eksempler som kunne vært hentet rett ut fra de flestes virkelighet.

  • Tante Gerd har lest og hørt mye om all plasten i havet. Hun har alltid syntes at plast er en uting og ønsker å gjøre noe for å hjelpe. Hun husker ikke alltid å ta med handlenett hjemmefra når hun er på butikken, og blir derfor veldig glad da den lokale Kiwi-butikken innfører papirposer som et alternativ til plast. Hun betaler gladelig den ekstra kronen for papirposen, kaster posen i papirgjenvinning og er fornøyd og stolt over at hun klarer å endre en vane som hjelper miljøet.
    Helt til hun treffer sin unge nevø som forteller henne at papir er verre enn plast i forhold til CO2-utslipp og at plastposer egentlig ikke er noe stort problem i Norge, siden de fleste gjenvinnes. Tante Gerd føler seg litt dum, litt lurt og synes plutselig dette med miljøbevissthet ble veldig slitsomt.
  • Bedrift AS skal arrangere en konferanse og har lagt vekt på bærekraft gjennom hele planleggingsprosessen. De har droppet engangskoppene i plast og gjort en stor jobb med å skaffe nok glass og porselen til at at alle deltakerne skal få drikke vann og kaffe i pausene. De synes helhetsinntrykket er perfekt helt til en over gjennomsnittet oppdatert ansatt påpeker at oppvasken av alle glassene og koppene faktisk vil være verre for miljøet enn om de hadde brukt plastkopper som ble resirkulert etterpå.
    Arrangementsansvarlig sukker tungt og bestemmer seg for å gi ansvaret til noen andre neste år.
  • Kari har bestemt seg for å kjøpe julegaver med mening i år og bestiller alt fra en liten fairtrade-bedrift som produserer alle varene i Kenya og dermed gir levebrød til kvinnene som syr og vever skjerf i fine farger. Kari føler en stor glede ved å gi gavene, både fordi de er flotte og fordi de betyr noe mer. Gleden slår kraftige sprekker idet hennes antenneløse onkel spør om hun har tenkt på CO2-utslippene hun hadde spart verden for ved å kjøpe lokalt.

Har du vært borti noen av de samme problemstillingene? Jeg har støtt på alle sammen.
Det finnes utallige spørsmål og valg vi må ta hver eneste dag. Plastkopp, pappkopp eller porselen som må vaskes? Er kortreiste, sprøytede epler bedre enn de økologiske som kommer fra Spania? Hva er glidelåsen laget av i den jakken som ellers kommer fra 100% resirkulerte materialer? Kan jeg aldri mer handle i billige kjedebutikker fordi det er umulig å ha rettferdige lønninger til de som lager klærne og samtidig selge så billige t-skjorter? Og hva med reising? Er ikke kulturforståelse og kjennskap til resten av verden helt vesentlig for at vi skal forstå andre og leve i fred og harmoni? Skal jeg skrote dieselbilen før jeg må fordi el-bil er det eneste riktige? Skal vi kjøpe juletre som vi skroter etter en uke og bidra til mer utslipp av metangass eller skal vi investere i et kunstig tre av god kvalitet som kan vare i tjue år?

Og så videre. Og så videre.

Det er så mange spørsmål og det er få entydige svar. Vi klarer ikke å bli perfekte over natta, og det vi trenger minst av alt er at noen står klar for å ta oss i å gjøre noe feil. Da vil motivasjonen rase til bunns, vi vil mobilisere alle forsvarsmekanismer og bli mer opptatt av å finne feil hos motparten enn av å finne ut av hva som faktisk er den beste løsningen.

valg

Så utrolig mange valg…

Glasshus

Jeg sitter i et glasshus og kaster skikkelig store stein akkurat nå. Jeg kan antagelig sammenlignes med nevøen til tante Gerd i eksempelet over, og forsøker hardt å ikke skli over i den antenneløse onkelen.
I 2018 kan det tidvis virke som at hele livet styres av en algoritme. På godt og vondt. Det som skjer når man blir ekstremt opptatt av et tema og henter mye av informasjonen fra det store internettet, er at man fores med enda mer informasjon om samme tema, helt til det virker som om at hele verden kun snakker om dette temaet. Det gjør de ikke. Hele verden er ikke opptatt av bærekraft og klimaendringer.
Til min store forskrekkelse.

Og da kan jeg få ekstremt lyst til å fortelle. Til å belære. Og kanskje til og med kjefte og skremme. Og til å være temmelig antenneløs. Men det er helt opplagt at det ikke fungerer. Jeg tror faktisk jeg ville komme til å bli temmelig upopulær.

Det brenner på do

Du vil ideelt sett aldri kjefte på åtteåringen som har gjort et hederlig og ekstremt velmenende forsøk på å bake en kake for å overraske deg på bursdagen din, selv om kaken er brent og uspiselig og kjøkkenet ser ut som det er rammet av jordskjelv. Du vil oppmuntre og rose og foreslå å bake en kake sammen for å finne ut av hva som gikk galt. Ideelt sett.

Jeg, og flere med meg, har hørt klimaforskere som sier at det brenner på do. At alarmen går . At vi må løpe . Tålmodighet, toleranse og vennlighet er ikke det første du tenker på når det brenner på do. Men jeg er temmelig sikker på at disse egenskapene er viktigere enn noen gang før, og at vi ikke kommer i mål uten.

Tiden som kommer vil innebære store endringer, nye vaner og kreve at alle er åpne for både læring og endring. Vi må studere kakeoppskriften sammen, prøve å finne fram til de beste løsningene, være åpne for å lære av hverandre, slutte med kjeftingen og kranglingen og glede oss til det fantastiske resultatet der framme.

Kaken kan komme til å bli skikkelig god! Og jeg er helt sikker på at vi kan få det til uten å brenne ned både doen og huset.

cake

 

 

Share This